Falsk trygghet.
Dette og Come On Up To The House med Tom Waits...
Da har jeg ihvertfall en sjangse til å sove om natten.
(m)
everything ends.
allerede når du kom gående opp trappen klokka 03.40 så jeg på deg at du hadde gitt opp.
det var en fredag, jeg tok deg i hånden og førte deg gjennom gangen til rommet mitt.
du sto midt på gulvet, utslitt og lei deg.
jeg startet med å ta av deg dressjakken og henge den opp.
jeg løsnet slipset ditt, beltet ditt og kneppet opp den hvite skjorten din.
du var kald, leppene dine tørre, blikket ditt i gulvet.
hele prosessen gikk av seg selv, i stillhet.
du ville ikke se i mine øyne og jeg ville ikke se i dine.
det lå altfor mange følelser der i mellom.
du sa du ikke hadde sovet ordentlig hele uken,
jeg spurte om du ville ha vann, men du bare ristet på hodet.
vi la oss tett inntil hverandre for første gang på altfor lenge.
du sa du ikke var trøtt, du ville ikke lukke øynene, du ville ikke sove.
jeg hvilte hodet på skulderen din og jeg kjente at du klemte meg hardt i hånden flere ganger før du endelig ga opp for den velfortjente søvnen.
du sto midt på gulvet mitt og jeg kneppet opp skjorten din.
det var en fredag og du hadde gravlagt en av dine beste venner.
det var en fredag og jeg innså endelig det havet av følelser du har inne i deg, som jeg aldri kommer til å få røre ved overflaten av eller se dypet på.
det var en fredag jeg innså hvor stor sorgen din er.
det var en fredag jeg lå våken hele natten og tenkte at dette er slutten for oss.
men at jeg likevel håper at resten av ditt liv vil bestå kun av kjærlighet,
for jeg kjenner ingen andre enn deg som fortjener noe annet enn det.
(m)
20:49
(m) om oss:
z. var den jeg rømte til etter min første store krangel med espen,
hun var den jeg gikk på tur i skogen med for å nyte en fin dag
og hun var der da de første etterlengta solstrålene kom etter den altfor tunge vinteren 07.
vi har kjørt svindyre leiebiler utfor veien i et desperat forsøk på å se vår store heltinne cat power,
vi har kjørt oss ville på jakt etter stranda i en spansk storby,
vi har besøkt gode venner rundt omkring i norge og lært mye om oss selv på veien.
vi har feiret 17. mai, spist frukoster og middager rundt kjøkkenbordet, hatt tv-kvelder og feiret bursdager på en ordentlig måte.. vi har kjørt rundt i trondheim for å vaske husa til ukjente mennesker, lest til muntlig eksamen i geografi og laget tidenes tankekart.
vi har blitt tynnere og tykkere, oppdaget musikk som treffer oss "rett i hjertet" og sunget oss sørover på motorveien opptil flere ganger.
vi har gått hjem fra byen enten bitre og sinte eller fulle og glade, vi har kjørt flyttelass fra sunnmøre og flyttet inn i samme kollektiv.
vi har måket store mengder snø og elsket det, latt våre hjerter bli bløte og varme i vinterkulden av bon iver og funnet
en viktig skatt i form av et fotokamera for 35 kr på en brukthandel.
vi har hatt uendelige samtaler om hvem vi skal bli, hvor vi vil være og hvordan vi vil se ut.
vi har konsumert store mengder te, kaffi, vin og øl og lagt igjen altfor mye penger på BB.
vi har drømt, kranglet, lengtet, hatet og elsket, lært, gitt og tatt..
jeg er den personen jeg er idag (18.04.09), på tampen av mitt 22 år, med en enorm hjelp fra z. og jeg kan ikke si annet enn at jeg håper hun vil være der hele den eventyrlige veien videre.
z. om oss:
jeg har ingen fysiske bilder av de dagene vi statt på hvert vårt treningsapparat med ansiktene vendt mot hverandre og du så inn i et par øyne du ikke kjente igjen.
jeg har ingen bilder av klemmen som ga meg et holdepunkt den kvelden ryggraden min kun var en ønskerad etter at år med dype hemmeligheter kom til overflaten.
jeg har ingen bilder av deg den natta du satt foran dataen på et hotelrom i London jula `07.
jeg har ingen bilder av desperasjonen og sårheten vår rundt et cafèbord.
jeg har ingen bilder av deg som ser ekstatisk på en konsertbillett i 30 sec uten at du skjønner hvems konsert det er vi skal på.
jeg har ingen bilder av den første telefonsamtalen vi måtte ha i Spania eller da vi plutselig ble overlatt til oss selv rundt frukten på Carrefour.
jeg har ingen bilder av spenningen den kvelden du kom syklende til min innflyttningsfest i Ulstadløkkveien.
jeg har ingen bilder av samtalene vi hadde i hvert vårt hode så mange ganger på vei hjem fra fylla, der andre kan ha reagert på stillheten oss imellom.
jeg har ingen bilder av uttrykket ditt når vi satt i samme bil, og du plutselig hadde "sunket" med en halvmeter fra min høyre side.
jeg har ingen bilder av deg som trygler Tom Waits om å se deg som sitter på første rad i Paris, du har ingen bilder av gåsehuden og lettelsen Ane Brun ga meg i Dokkhuset.
jeg har ingen bilder av skuffelsen over å måtte bli i Trondheim påska `08.
jeg har ingen bilder av oss som stapper i oss kokosruller, varm kjeks og latterkramper gjennom det eventyrlige vinterlandsskapet med Bon Iver.
jeg har ingen bilder av vår gjensidige gaping under stand-up hos Dattera til Hagen.
det er så mye mer jeg vil ha bilder av, få lov til å legge de i et album som rommer følelser, stemninger, sangtekster, tårer, håp, forståelse, støtte og smil.
jeg ser på de viktigste menneskene i mitt liv som de fineste album som rommer nettopp dette, det vi har følt og sett sammen en gang. smerten av å miste disse bøkene og kjenne at de årene de fikk på å bli fyllt bare brenner opp foran øynene mine er uutholdelig.
derfor er bildeboka jeg deler med (m) forlengst polstret med brannsikkert materiale, sidene er av gipsplater og rømningsveiene vil alltid føre tilbake til slutt.
-
to wish you were someone else
is to waste the person you are
z.
heima
det er så rart å være tilbake på det stedet man vokste opp,
sove på det rommet man har sovet i i 18 år,
drikke av de samme glassene
og se utover de samme fjellene.
det er så rart at man alltid tenker tilbake på den samme naturen,
på den friske luften
og på den spesielle stillheten man bare kan finne her.
men det som er det rareste er å føle på den samme uroligheten,
de samme følelsene som man følte fra man var 10 til 18.
føle seg like utilstrekkelig i forhold til familien sin og forholdene der i mellom
til og med etter alle disse årene.
den eneste plassen i verden man er minstemann,
der ingen har skjønt at man har blitt eldre etter 14,
der man alltid vil være den som er naiv og sjenert
og den ingen helt klarer å bli ordentlig kjent med.
jeg kunne levd blant disse fjellene og denne stillheten
og hele mitt liv kommer jeg nok til å lengte tilbake hit om jeg ikke ender opp her.
det er så rart når man innser alt man må ordne opp i inne i seg selv før man klarer å holde ut her.
uansett hvor gjerne man vil det.
(m)
det foregår slik:
vi står opp hver dag med tunge hoder og trøtte øyne.
tar på oss klær og sminker bort de verste feila.
vi går på jobb og på skole, prøver å ikke tenke så mye mer utover det.
ofte hjelper det også, ofte blir skuldrene lettere og problemene mindre.
man kan gå hjem med et smil om munnen, men fortsatt har vi det suget i
magen etter noe mer.
skulle det ikke være noe mer?
vi venter og vi håper.
von - 3 - det at ein ventar el. ynskjer seg noko godt; det å sjå fram
til at noko godt el. tenleg skal hende; håp
som regel er vi tilbaketrukne mennesker, vi kan være sjenerte og vi er de som lister oss rundt
tar på oss klær og sminker bort de verste feila.
vi går på jobb og på skole, prøver å ikke tenke så mye mer utover det.
for om vi tenker fortid blir vi ute av stand til å leve i nuet.
og om vi tenker fremtid klarer vi ikke se langt nok.
og om vi tenker fremtid klarer vi ikke se langt nok.
vi har bare et lite håp om hvordan livet vårt skal bli etter "dette".
vi vet bare ikke når "dette" skal ta slutt enda.
hver torsdag møtes vi på kafè for å snakke om det, oss og dem.
det kan snakkes i timesvis, på kafè, en lørdagskveld med ei flaske vin
eller en vanlig hverdag der en av oss har ekstra tunge skuldre.
vi vet bare ikke når "dette" skal ta slutt enda.
hver torsdag møtes vi på kafè for å snakke om det, oss og dem.
det kan snakkes i timesvis, på kafè, en lørdagskveld med ei flaske vin
eller en vanlig hverdag der en av oss har ekstra tunge skuldre.
ofte hjelper det også, ofte blir skuldrene lettere og problemene mindre.
man kan gå hjem med et smil om munnen, men fortsatt har vi det suget i
magen etter noe mer.
skulle det ikke være noe mer?
vi venter og vi håper.
von - 3 - det at ein ventar el. ynskjer seg noko godt; det å sjå fram
til at noko godt el. tenleg skal hende; håp
som regel er vi tilbaketrukne mennesker, vi kan være sjenerte og vi er de som lister oss rundt
og håper ingen ser oss.
men likevel opprettet vi von.
i håpet, og mens vi venter, kan vi ikke bare stå stille.
mens vi venter må vi kunne utvikle oss og lære av våre feil.
så når "dette" endelig tar slutt er vi klar for neste steg
von. blir på en måte en dokumentasjon på at vi utvikler oss,
at vi prøver å komme over "dette" og at vi lærer.
vi er så ufattelig klare for neste steg. når det endelig kommer og vi
er inne i det vi forhåpentligvis kan kalle vårt liv,
ja da vil ihvertfall jeg kunne se tilbake på utviklingen, vennskapet og håpet.
derfor von.
men likevel opprettet vi von.
i håpet, og mens vi venter, kan vi ikke bare stå stille.
mens vi venter må vi kunne utvikle oss og lære av våre feil.
så når "dette" endelig tar slutt er vi klar for neste steg
von. blir på en måte en dokumentasjon på at vi utvikler oss,
at vi prøver å komme over "dette" og at vi lærer.
vi er så ufattelig klare for neste steg. når det endelig kommer og vi
er inne i det vi forhåpentligvis kan kalle vårt liv,
ja da vil ihvertfall jeg kunne se tilbake på utviklingen, vennskapet og håpet.
derfor von.
(m)
von i sammenheng
2 - (tru på) mogleg (tenleg el. skadeleg) hending i framtida; eventualitet det er v- både til vinst og tap / bu seg på alle v-
er / ho våga v-a ho lét det stå til / på alle v-er for å vere heilt trygg
3 - det at ein ventar el. ynskjer seg noko godt; det å sjå fram til at noko godt el. tenleg skal hende; håp. kome or v-a miste trua / på v-a på slump, på lykke og fromme / gl gen.: v-es før før ein ventar det, heller snart
4 - noko som lovar godt; noko(n) som det knyter seg lyse framtidsutsikter til
/ det er v- i hangande snøre
